Kjære landsmøte,
I fjor høst var det 20 år siden det norske folk NEI til EU. Vi trosset skremsler fra næringslivet og elite om at lille Norge ville bli forlatt, isolert og etterlatt i vinternatta.
Vi tenkte sjøl, og vi tenkte både med hodet og hjertet.
Kampen for folkestyre, mot EU, vekket meg, og mange i min generasjon på 90-tallet. Det samme gjorde kampen for folkestyre og mot frihandel gjennom WTO. Skulle vi tillate at internasjonale selskaper kan trumfe folkevalgte?Skulle man ha frihandel med mat og offentlige tjenester akkurat som man handler med spiker og vaskemaskiner? Både EU-kampen og kampen mot WTO var en kamp for folkestyre. Beslutninger for folk må tas av folkevalgte. De styrende må stå til ansvar for de styrte.
Senterpartiet var en klar og tydelig røst mot WTO på 90-tallet, sammen med en bred global allianse. Og WTO-forhandlingene gikk i stå.
Nå, kjære Landsmøte, står Norge overfor et nytt slag.
Når sterke krefter syntes WTO-systemet ikke leverte etter forventningene, så fant man andre veier. Man startet nye forhandlinger i nye kanaler. Dagens forhandlinger og TISA og TTIP er til forveksling veldig likt WTO-forhandlingene. Bare med enda mer hemmelighold, og enda høyere ambisjoner på vegne av de multinasjonale selskapene.
Vi vet at TTIP-forhandlingene mellom USA og EU kan få enorme konsekvenser blant annet for norsk mat. Ikke bare fordi toll på importert mat skal ned, men også fordi man skal harmonisere regelverket på GMO, hormonbruk, antibiotika og dyrevelferd. Og EU-regler blir som kjent norske regler – etter hvert.
I TISA-forhandlingene skal man sikre mer fri flyt. Men det som omtales som «forutsigbarhet» for globale storkonsern, hindrer en framtidig regjering (der Sp inngår) å rette opp regjeringens feilgrep. Vi kan bli nektet å ta tilbake velferdstjenester eller offentlig eierskap som regjeringen privatiserer nå.
Det er mange tapere i et globalt frihandelssystem. En av de største taperne er demokratiet vårt. TTIP og TISA-avtalene kan presse frem tvisteløsningsmekanismer som lar multinasjonale selskaper saksøke land, fordi de har innført nasjonale regler for miljø, helse eller arbeidsrettigheter. Vi har faktisk noen eksempler allerede: Canada saksøkes fordi de innfører tiltak mot miljøfiendtlig utvinning av gass, såkalt fracking. El Salvador saksøkes fordi landets folkevalgte vil prioritere miljøet fremfor utvinning av gull. Egypt har blitt saksøkt fordi de ville hjelpe de fattige, og innførte minstelønnen til egyptiske arbeidere. Og i Australia har tobakkgiganten Phillip Morris gått til sak fordi Australia vil trykke advarsler på sigarettpakkene. Erstatning for tapte framtidige inntekter.
Det som skjedde i Australia får meg til å fryse nedover ryggen. Hva ville skjedd med Norge, dersom vi hadde vært bundet av en liknende avtale når vi innførte advarsler mot røyking?
Det er så man nesten ikke tror det er sant, at folkevalgte regjeringer ikke skal få lov til å innføre krav til miljø, helse og arbeidsrettigheter for sin egen befolkning.
Men det er sant – og forhandlingene pågår. I dyp hemmelighet. Amerikanerne forhandlingsutkast fikk vi vite om etter at WikiLeaks offentliggjorde det. I EU har man nå offentliggjort mandatet for forhandlingene etter enormt press. Men den norske regjeringen nekter fortsatt folk innsyn i forhandlingene.
Senterpartiet krever at Stortinget vårt får se mandatet som Norge forhandler på. Vi krever en offentlig debatt om hva disse frihandelsavtalene betyr og vi krever åpne konsekvensutredninger.
Kjære partifeller. Når vi vant EU-kampen gjorde vi det umulige mulig. Vi hadde makta i mot oss, men fikk folket med oss. Vi stod sammen, vi skaffa oss kunnskap og vi lot oss ikke dupere. Det må vi gjøre igjen, for dette er en kamp vi ikke har råd til å tape.