Duserud sa videre at vi er inne i en alvorlig krise når det gjelder Norsk treforedling og da særlig når det gjelder massevirke. Årsakene til krisen er sikkert mange. Papirforbruket både nasjonalt og globalt er synkende. Vi sliter med et høyt norsk kostnadsnivå, med bl.a. adskillig høyere lønnskostnader enn våre konkurrenter.
Vi kan knapt slå opp en avis uten å lese om konkursrammede og nedleggingstruede treforedlingsbedrifter. Norske Skogs papirfabrikken på Follum, Peterson Papir i Moss og Hunsfoss Fabrikker i Vennesla har alle opphørt i løpet av siste to år.
Den største bekymringen nå er at Sødra Cell har varslet at de vil legge ned papirfabrikken på Tofte allerede 1. mai.
Nå må norske myndigheter raskt på banen for å sette i gang tiltak som vil bedre rammevilkårene for den lille biten med norsk treforedlingsindustri som vi har igjen. Nå må Senterpartiet bruke all sin innflytelse som vi har i regjeringen til å påvirke slik at vi kan ha en levedyktig treforedlingsindustri i landet vårt også i framtida.
For å sikre avsetning av norsk tømmer, vil et langsiktig tiltak være å bevilge tilstrekkelig med midler til forskning og utvikling. Vi må bare innse at papirforbruket stuper og vi må finne nye anvendelsesområder for tømmerstokken
Jeg vil også peke på to kortsiktige tiltak. Vi vet at skogbruksnæringa i flere år har jobbet aktivt for å få økt maksimal vogntogvekt til 60 tonn. Et annet tiltak vil være å fjerne eiendomsskatt på maskiner og utstyr.
Videre må staten på banen med penger til investeringer. Ikke minst på Tofte, slik at fabrikken ikke blir lagt ned, men også sørge for at den kommer på norske hender.
Et forsømt område i Norge er satsing på Bioenergi. Her må Senterpartiet bruke all sin tyngde i regjeringen til å få tilslutning til tiltak som vil gjøre bioenergi lønnsomt for skogbruket. Bioenergi kan med enkle grep bli en god avtaker av massevirke som har gått til papirproduksjon.
Det er ikke bare treforedlingsbedriftene og alle deres ansatte som er kriserammet. Skogeieren er kommet i en minst like alvorlig situasjon og opplever stadig oftere at skogsdrifter går i null. Tømmerprisene har vært i nærmest fritt fall gjennom en lengre periode, og insitamentet til å avvirke skog mer eller mindre faller bort, og hvor stor blir da interessen for å plante ny skog og stelle med denne slik at også kommende generasjoner kan utnytte skogressursene våre. Sagbrukenes inntjening er heller ingenting å skryte av, og nødvendige investeringer og vedlikehold blir det ikke økonomi til.