- Solide politiske prioriteringer

Parlamentarisk leder i Senterpartiet Marit Arnstads innlegg i trontaledebatten 3. oktober 2024 (med replikkordskifte).
 

Her kan du sjå video med innlegget:

 

Sjekkes også mot framføring

President, dette er den trettende gangen jeg har hovedinnlegg som parlamentarisk leder i en trontaledebatt. Og den siste. Det får meg til å reflektere. Mye har skjedd gjennom disse årene, men alt i alt har vi de siste 20 årene hatt det godt i Norge. Vi har hatt lav arbeidsledighet, et godt sosialt sikkerhetsnett, god sosial mobilitet og muligheter til få en god økonomi for de aller fleste.

Vi har vært gjennom både finanskrise i 2008 og oljepriskrise i 2015, uten at det har ødelagt eller rokket ved dette store bildet.

De siste fem årene har vært krevende på andre måter. Først pandemi, deretter sterk prisstigning, økte renter og krig i vår egen verdensdel.

Jeg vil berømme den forrige regjeringen under Erna Solberg for måten de håndterte pandemien på. I det store og hele klarte et samlet politisk miljø å enes om de tiltakene som var nødvendig.

På samme måte er det grunn til å berømme dagens regjering for hvordan den håndterer situasjonen med krig i Europa og en sterkere inflasjon enn vi har hatt på nesten 40 år.  Heller ikke her er det uoverstigelige gap mellom partiene. Vi er i store trekk enige om støtten til Ukraina. Det store forsvarsforliket i våres viser at vi kan samle oss om viktige politiske prioriteringer. Inflasjon og renteøkning er drevet av internasjonale forhold, og alle land i den vestlige verden har fått kjenne på dette de to siste årene.

Mange har vært nødt til å tilpasse seg en tøffere økonomisk hverdag. Nå begynner vi å se at det lysner. Prisstigningen er på vei ned og renta kommer til å følge etter. Denne turbulente perioden har vi manøvrert oss gjennom, uten at arbeidsledigheten har økt betydelig. Det er en seier i seg selv. Ingenting er viktigere for folks økonomiske hverdag enn å beholde jobben.

Renteøkning og inflasjon er som sagt et resultat av internasjonale trender, men det er regjeringens ansvar å dempe virkningene av en slik utvikling fram til situasjonen er normalisert. Regjeringen har hjulpet folk gjennom situasjonen. Senterpartiet mener det er svært viktig at regjeringen har klart å holde avgiftsnivået nede, at personskatten er redusert med nesten ni mrd. kroner de tre siste årene, at strømstøtten opprettholdes, at barnehage og SFO er blitt billigere og at studiestøtten er økt med 23 000 kroner, for å nevne noe.  Dette er tiltak som hjelper folk gjennom vanskelige tider.

Nå ser det bedre ut. Det ligger an til at arbeidstakere vil få reallønnsvekst i år og renta kommer til å sige nedover etter hvert som inflasjonen normaliserer seg. Vi er på en bedre vei når det gjelder en tryggere hverdagsøkonomi for folk.

Samtidig som regjeringens viktigste jobb har vært å bidra til en tryggere økonomisk hverdag for folk, har det også vært rom for solide politiske prioriteringer.

For Senterpartiet er arbeidet for å utjamne geografiske og sosiale forskjeller i landet vårt helt avgjørende. Senterpartiet ønsker at hele dette vakre, langstrakte landet skal tas i bruk. Da må vi også føre en aktiv politikk for å få dette til. Distriktspolitikken ble viet stor oppmerksomhet i trontalen, og vi er stolte over den distriktspolitiske offensiven som regjeringen gjennomfører. Den er godt i tråd med anbefalingene fra utvalget som Victor Normann ledet om distriktspolitikken. Han pekte blant annet på radikale personrettede tiltak for å rekruttere arbeidskraft til distriktene.

Lenge har den differensiert arbeidsgiveravgifta vært det viktigste tiltaket i distriktspolitikken. Den bygger nettopp på geografisk differensiering, og utgjør en skattelette i milliardklassen for deler av næringslivet i landet vårt. Nær sagt ingen sier seg lengre uenige i bruken av dette virkemiddelet.

To av de nye tiltakene som regjeringen har lansert; differensiering av barnehagepris og sletting av studielån, er skåret over akkurat samme lest som den differensierte arbeidsgiveravgiften. De skal bidra til at flere barnefamilier flytter til distriktene og til at ferdigutdannede gjør det samme. For utfordringen er at de eldre blir igjen og de unge flytter. Det er en utvikling vi må snu og diss to tiltakene er et bidrag til en positiv endring.

Jeg legger merke til at noen kommentatorer sier at dette ikke vil bety flere arbeidsplasser og at det derfor ikke vil virke. Her mener jeg kommentatorene bommer. Det er ikke lenger arbeidsplasser som er den viktigste utfordringen i distriktene, det er arbeidskraft. Næringslivet utover i landet roper etter arbeidskraft og distriktskommunene gjør det samme. Stilt overfor dette, er disse tiltakene helt presise virkemidler.

I geografisk utjamning har vi lyktes bedre enn landene rundt oss. Vi har utviklet og utvikler videre et desentralisert studietilbud som er av en helt annen karakter enn i Sverige og Danmark. Vi har gjenopprettet Høgskolen på Nesna, styrket studiesentrene og flercampusuniversitet. Ved å være mindre rigid på firerkravet i matte har vi nå i høst sikret 1800 nye søkere til lærer- og sykepleierutdanningene. Dette er studenter som om noen år forhåpentligvis vil avslutte studiene som gode og motiverte lærere og sykepleiere. Det er riktig tiltak til rett tid.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet bidrar også til en bedre infrastruktur som igjen vil gjøre hverdagen lettere for de som bor og arbeider utover i landet. Halvering av ferjepriser og gratis ferje i 77 kommuner er viktige tiltak. Et annet viktig tiltak er halvering av prisen på fly på kortbanenettet som utgjør kollektivtransporten til store deler av landet.

Høyres folk har i sommer klaget over at halv pris på ferje innebærer at det blir for mange folk på ferjene. Det kan høres ut som om de mener at prisen ikke skulle ha vært satt ned. Det er i så fall et merkverdig resonnement. Jeg skulle gjerne likt å høre at noen i Oslo si at du burde øke prisene på trikken fordi trikken er for full av passasjerer. Sjølsagt fungerer det ikke slik. Men, det er behov for å øke kapasiteten og det er tiltak som kommer etter hvert, det også.

Et annet viktig tema for regjeringen er nasjonal kontroll over naturressursene. Det er naturressurser dette landet er bygget på. Det er det vi eksporterer til verden rundt oss og som har bidratt til vekst og velstand i Norge. Derfor er det også viktig å sikre kontroll over eierskapet til disse ressursene. Fra før har vi sikret kontroll over jord, fisk og vannkraft gjennom konsesjoner. Nå har vi også sikret mer av skogen vår på nasjonale hender. Derfor var kjøpet av Meråker Brug så viktig. En av Norges aller største private eiendommer skal ikke gå til utenlandske eiere. Derfor skal vi også sikre et bedre konsesjonsregelverk for all skog i Norge.

For Senterpartiet er det avgjørende å beholde nasjonal kontroll over energiressursene våre, særlig vannkraften. Selv om eierskapet til vannkraften er sikret, utfordres vår sjølråderett i energipolitikken av at vi dessverre har blitt med i ACER og av en stadig sterkere tilknytning til EU på energiområdet. Derfor var Senterpartiet mot innføring av EUs tredje energimarkedspakke. Derfor er vi også mot innføring av den fjerde energimarkedspakken fra EU fordi den ugjenkallelig og fullt ut vil gjøre Norge til en del av EUs felles kraftmarked.  

Når det gjelder vår forvaltning av fiskeressurser etter havretten så er det igjen skarpe interessekonflikter mellom EU og Norge. Kontrollen med fiskeressursene og hvordan de forvaltes, er takket være vårt «nei» til EU-medlemskap i 1994 fortsatt en nasjonal beslutning i Norge hjemlet i havressursloven. Norge kan forvalte våre rike fiskeressurser til beste for fiskerinæringa og kystsamfunnene.

Nå ønsker EU seg til dette matfatet i våre havområder. Etter at Storbritannia forlot unionen, gikk store og rike fiskeriressurser tapt for de øvrige kyststatene i EU, som har mye folk, men knapt med fiskeriressurser. Dette vil EU ha kompensert i norske farvann.

Det er ingen grunn til at Norge skal være ettergivende i disse forhandlingene. Etter havretten er det Norge som både eier og forvalter disse rike fiskeressursene, i samarbeid med de andre havrettsnasjonene rundt Nordsjøen og i Barentshavet.

President, et innlegg i årets trontaledebatt kan vanskelig avsluttes uten å komme inn på de urolige forholdene i verden rundt oss. Det er vondt å se på hva krigene i Ukraina og i Midtøsten bringer med seg av lidelse og utrygghet for sivilbefolkningen i disse landene. Vi må støtte Ukrainas kamp for sitt eget land og vi må håpe at man, selv om det ser dypt alvorlig og dystert ut akkurat nå, ser samtaler om våpenhvile i Midt-Østen.

Her hjemme har urolighetene i verden rundt oss bidratt til at et samlet Storting ble enige om en ny Langtidsplan for Forsvaret som er meget solid og ambisiøs. Det er det grunn til å være stolt over. Jeg er også glad for at regjeringen i løpet av sesjonen skal legge fram en stortingsmelding om totalberedskap og at arbeidet med beredskapslagring av matkorn er i gang.

Det er blant annet resultat av et langsiktig arbeid fra Senterpartiets side, hvor vi for mange år siden ba om flere tiltak for en bedre beredskap og hvor vi til slutt fikk gjennomslag for en totalberedskapskommisjon. Denne ligger nå til grunn for vårt videre arbeid for en styrket sivil beredskap i Norge.

President, i de årene jeg har deltatt i trontaledebatten, har den handlet om hvilken vei vi skal velge for Norge. Det er naturlig nok delte meninger mellom partiene om hvor den veien skal gå. Men det har alltid vært mulig i Norge å føre en anstendig og skikkelig debatt, hvor ulike syn brynes mot hverandre – men hvor det også har vært mulig å møtes over partiskillene når grunnleggende utfordringer skal løses. Vi ser nå at denne politiske kulturen for samarbeid revner i en del andre land. Mitt håp er at stortingspartiene i årene framover greier å ta vare en stort sett behersket og sindig felles debatt, som vi alle er en del av, og at vi på den måten bringer videre den gode norske folkestyretradisjonen.

 

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari-Anne Jønnes (H): Representanten nevnte i innlegget sitt at noe av det flotteste i det norske samfunnet er sosial mobilitet, og Senterpartiet er opptatt av å utjevne sosiale forskjeller i landet alle vi i denne sal er så glad i. God skole er god distriktspolitikk, mener vi i Høyre. Hva er Senterpartiets løsninger for at elevene skal lære å lese, skrive og regne skikkelig?

Marit Arnstad (Sp): Det var et stort og omfattende spørsmål – et ganske åpent spørsmål, vil jeg si – så da får jeg svare litt ut fra det jeg ser som viktig.

Jeg mener det er viktig at man har opplæring i de grunnleggende fagene norsk, matte og lesing. Det er utrolig viktig, og det må på plass fra start av i grunnskolen. Så mener jeg at man utover i grunnskolen har behov for individuelt tilpasset opplæring. Det er viktig for mange barn. Vi ser at altfor mange går gjennom skoleløpet og ikke blir sett av sine lærere, så jeg mener lærerens rolle i skoleklassen må styrkes. Læreren må være sjefen i skolerommet. Jeg mener at vi må ha en mer praktisk skole, særlig når man kommer på ungdomstrinnet. Jeg mener vi også skal hindre at ungdom tvinges til å gjøre valg for tidlig. Ungdom må gjennom ungdomsskoletiden og også på videregående få mulighet til å utforske om de vil ha et praktisk eller et teoretisk løp framover.

Kari-Anne Jønnes (H): Representanten er innom mye i innlegget sitt som flere av oss er enig i, men det løser ikke den store utfordringen med at elever ikke lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Forskning viser at i dag skiller det faktisk så mye som to og et halvt års læring mellom elever i norsk skole etter endt tiårig grunnskole, og hvis vi skal tette gapet i arbeidslivet og sørge for at ungene våre fullfører og består videregående skole, er de nødt til å lære å lese, skrive og regne skikkelig. Så hvordan tenker Senterpartiet at det å fjerne inntakskrav til lærerstudiet og fjerne lærernes karriereveier bidrar til gode lærere og bidrar til at elevene lærer å lese, skrive og regne skikkelig?

Marit Arnstad (Sp): Jeg var en stund usikker på hvor representanten skulle, men hun kom til firerkravet i matematikk. Det er dit Høyre bruker å komme hver eneste gang. Ethvert problem i norsk skole handler om firerkravet i matematikk. Slik er det sjølvsagt ikke. Jeg tror at et av de store problemene framover er at vi har for få lærere og for få sykepleiere. Det blir ikke flere lærere av å stille det firerkravet. Det betyr at i deler av landet er det helt ufaglært arbeidskraft som må være lærere, fordi det er ikke nok kvalifisert arbeidskraft. Da er man nødt til å se på nye måter å gjøre ting på, og derfor har Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå åpnet for å løse på firerkravet for å se om det er motiverte og gode ungdommer som har lyst til å gå inn på lærerstudiet. Vårt håp er jo at de gjennom studiet skal gå ut med gode karakterer fra lærerstudiet, bli gode lærere og bidra til å redusere det gapet man har i dag, med helt ukvalifiserte lærerkrefter i skolen fordi man rett og slett mangler lærere.

Hans Andreas Limi (FrP): Fremskrittspartiet og Senterpartiet er vel enige om at domstolenes og påtalemyndighetens oppfølging av Stortingets behandling av Solberg-regjeringens rusreform har begrenset politiets mulighet til å avdekke narkotikamisbruk og ført til en sterk vekst i bruken av narkotika. Det er et flertall på Stortinget for at politiet må få tilbake adgangen til ransaking ved mistanke om narkotikamisbruk, men etter tre år har det ikke kommet forslag til lovendringer fra regjeringen. Vi registrerer at Senterpartiet krangler internt i regjeringen om ny rusreform, og at man også benytter enhver anledning til å angripe andre partier for noe som de kunne ha bidratt til å rydde opp i.

Deler Senterpartiets parlamentariske leder Fremskrittspartiets bekymring over at det for hver dag som går uten at politiet kan avdekke narkotikamisbruk, blir stadig flere unge som står i fare for å bli tunge narkotikamisbrukere fordi de ikke får nødvendig hjelp og oppfølging?

Marit Arnstad (Sp): Ja, Senterpartiet deler både bekymringen for at man mangler virkemidler til å ta tak i en sterkt økende narkotikabruk blant unge, og det at man må ha bedre virkemidler for å ta vare på dem som har tunge rusproblemer og trenger hjelp og på en måte behandling. Det er litt todelt. Det ene er at man må sette mer krefter inn på behandling og forebygging. I tillegg må man bidra til flere virkemidler for politiet når det gjelder å ta den alvorlige narkotikabruken. Det er en stor og viktig problemstilling. Jeg mener den forrige regjeringen skapte usikkerhet rundt denne problemstillingen og det med avkriminalisering av narkotika. Jeg synes den usikkerheten på en måte har ligget over oss.

Jeg synes det utvalget som kom i juni, som gikk gjennom virkemidler for politiet i narkotikapolitikken, hadde veldig mange gode innspill. De gikk også inn på en juridisk drøftelse av det riksadvokaten tidligere har gått ut med, som ikke nødvendigvis er den eneste juridiske (presidenten klubber) vurderingen av dette spørsmålet.

Hans Andreas Limi (FrP): Det er, som Marit Arnstad svarer, mange sider ved narkotika- og ruspolitikken. Det som har vært viktig å få endret på, er jo konsekvensene av den oppfølgingen som domstolene og for så vidt også påtalemyndigheten har fulgt etter Stortingets behandling av rusreformen. Det politiet rapporterer, er at de er fratatt en mulighet til å avdekke narkotikamisbruk og narkotikaomsetning og fokuserer mindre på det enn før. Da er jo spørsmålet hvorfor Senterpartiet i regjering ikke har bidratt til de nødvendige lovendringer, slik at man kunne fått endret den praksisen og gi politiet tilbake de verktøyene de trenger for å avdekke dette misbruket.

Marit Arnstad (Sp): Hvis jeg skal si det jeg mener, synes jeg at hele den diskusjonen som den forrige regjeringen satte i gang på rusfeltet, skapte stor usikkerhet og stor uklarhet om hva som egentlig er rettstilstanden når det gjelder ruspolitikken. Det er en usikkerhet jeg tror også har plaget politiet i årene etter. Vi ba derfor om et faglig grunnlag når det gjaldt de juridiske virkemidlene knyttet til rus- og narkotikapolitikken. Utvalget la fram sin innstilling i juni. Det er en veldig interessant innstilling, og den vil regjeringen sjølsagt ta sikte på å følge opp.

Lars Haltbrekken (SV): Representanten Arnstad sa at dette var hennes siste hovedinnlegg i en trontaledebatt, så dette blir vel vår versjon av «The Last Waltz».

Forrige torsdag gikk høringsfristen ut på regjeringens forslag til gruvedrift på havbunnen og hvilke områder som skal åpnes for dette i første omgang, og det er vanskelig å beskrive svarene regjeringen har fått, som noe annet enn slakt. Miljødirektoratet sier rett ut at forslaget er for omfattende, og det er ikke i tråd med en skrittvis tilnærming, som regjeringen har sagt at de skal gjennomføre. I tillegg trekkes det fram at det mangler kunnskap om store områder, og at man ikke kan vurdere miljøkonsekvensene av det som er foreslått. Det som er åpnet, er 280 000 km². Det regjeringen har lyst ut, er 100 000 km². Havforskningsinstituttet sier at de neste år kan kartlegge 4 000 km².

Vil Senterpartiet sørge for å slakke av på farten her og sørge for at vi får den kunnskapen vi trenger om miljøkonsekvensene av dette alvorlige inngrepet?

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet står sjølsagt helt og fullt bak den mineralstrategien som regjeringen har, og det som da også ble sendt ut på høring omkring mineralvirksomhet på havbunnen – vi står helt og fullt bak det. Så har jo det vært på høring, og det har kommet mange høringsinnspill, som representanten her peker på. De høringsinnspillene skal vi sjølsagt vurdere nøye, men jeg kan ikke forskuttere hva slags holdning regjeringen og regjeringspartiene kommer til å ha til den høringsrunden før de vurderingene er gjennomført.

Sofie Marhaug (R): Statssekretær i Energidepartementet, Elisabeth Sæther, uttalte seg i sommer negativt om kommunenes vetorett til FriFagbevegelse, og for så vidt også i en debatt under Arendalsuka, der hun gikk ut mot prinsippvedtak mot vindkraft. Rødt er av den oppfatning at det er Stortinget, ikke regjeringen, som bestemmer hva som er norsk politikk, så da Stortinget vedtok at vi skulle gi kommunene vetorett i vindkraftsaker, var ikke det til pynt, men til bruk. Likevel opplever naturvernere og folk som er mot vindkraft rundt omkring i Norge nå at de utsettes for press, ikke bare fra utbyggere, men også fra regjeringsapparatet. Det mener vi er feil maktbruk fra regjeringens side. Jeg ønsker å høre hva representanten Arnstad mener om den kommunale vetoretten – om at den fortsatt skal stå fast – og at det er Stortinget, ikke regjeringen, som bestemmer at kommuner skal kunne si nei til vindkraft.

Marit Arnstad (Sp): Jeg tror nok at Senterpartiet ikke har et riktig så dogmatisk forhold til det med utbygging av kraft som det Rødt har. Jeg tror vi er veldig enig med Rødt når det gjelder mye av det som har å gjøre med smitte fra eksport og behovet for liksom å tette igjen litt av problemet knyttet til prissmitte mot Europa. Der er vi nok enige. Samtidig vil det bety at vi er nødt til å bygge ut mer kraft i Norge. Der er vi nok ikke like firkantet som Rødt, men det står fast for oss at en ikke klarer å bygge ut ny kraft i Norge hvis en ikke har de lokale myndighetene med på det løpet. Det er ikke mulig for staten å få gjennomslag for å bygge ut vindkraft på land eller gjøre endringer knyttet til vannkraftutbygging uten at de lokale myndighetene er med på det løpet, og uten at myndighetene er med på å se fordelen ved det. Derfor mener vi at den vetoretten er godt begrunnet, og at den bør stå fast, for utgangspunktet for enhver utbygging må være at lokalsamfunnet er med på det.

Alfred Jens Bjørlo (V): Eg vil takke representanten Arnstad for eit godt innlegg med mange kloke, lange refleksjonar om dei lange linjene i norsk politikk, men vi lever ikkje berre i Noreg. Vi lever i ei verd som heng saman. Når representanten påpeiker at ho er uroa over at politisk samarbeid raknar i ein del andre land, er jo det i og for seg greitt, men i den verdsdelen vi er ein del av, Europa, har ikkje det politiske samarbeidet rakna dei siste åra. Det har tvert imot fått stadig nye saumar. Det er grunnen til at andre land i Europa sit rundt same bord og samarbeider om å finne løysingar på dei store utfordringane: Ukraina, klima, natur og kampen mot dei store teknologigigantane. Der blir det stadig nye saumar i det politiske samarbeidet – det raknar ikkje.

Når ho først drar dei lange linjene: Har representanten nokon refleksjonar om at verda og Europa har utvikla seg i hennar tid som politikar, som gjer at det er grunn til å sjå med nye auge på betydninga av eit djupare europeisk samarbeid der Noreg òg er med?

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet er for et bredt internasjonalt samarbeid. Vi er for at Norge skal være aktivt representert i en rekke internasjonale fora. Vi skal være aktive i FN-systemet, vi skal være aktive i europeisk samarbeid, og vi skal være aktive i OSSE og annet, men jeg har en mistanke om at representanten Bjørlos spørsmål egentlig handler om EU og EU-medlemskap. Det er ikke Senterpartiet særlig begeistret for, og det har vi heller ikke endret mening om de siste 20 årene. Det er også fordi jeg mener at tillit mellom beslutningstakere og de som blir påvirket av beslutninger, ofte handler om at det skal være kort avstand. Det skal være kort avstand mellom de som styrer og de som blir styrt, og EU-systemet bidrar til en stadig lengre avstand mellom makthaverne og de som blir berørt av makten, i tillegg til at det er en enorm byråkratisering. Når det gjelder å skape tillit og ha kort avstand, og dermed også på en måte kunne ha et tillitsbasert politisk system, tror jeg ikke EU er svaret i det hele tatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.