Trekk ved internasjonal politikk minner om starten på 1930-åra. Det er skremmende.

Av  Per Olaf Lundteigen, Senterpartiet, stortingsrepresentant for Buskerud

Nå er det slutt på praten om globalisering og den globale landsbyen. Sikkerhetspolitikken blir viktigere for hver dag. Med president Donald Trump i USA blir det innført høye tollsatser på eksport til USA. Kinesiske varer vil måtte finne nye markeder. Det vil påvirke hele verdenshandelen. Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil bli satt enda mer på sidelinja. Vi kan gå fra den ene grøfta med friest mulig handel til den andre grøfta med proteksjonistisk handelspolitikk styrt av stormaktene.

Samtidig er det trekk ved internasjonal politikk som minner om starten på 1930-åra. Det er skremmende. Senterpartiet må derfor holde fanen høyt for folkestyre, miljø og internasjonal solidaritet, samt økt nasjonal vareproduksjon. Vi må investere i samhold mellom folk og sterkere beredskap. Verden trenger land med sjølstendige stemmer.

Et sjølstendig Norge kan arbeide gjennom WTO for rettferdige internasjonale handelsregler hvor beredskap og bærekraftig bruk av naturen og et anstendig arbeidsliv blir viktig. Erkjennelsen hos den kommende EU-kommisjonen er at produksjonslivet må rustes opp. EU kan ikke overlate stadig mer av vareproduksjonen til resten av verden. Produksjonskapasiteten i EU er nå altfor liten. Samtidig er et av problemene for høye strøm- og energipriser i forhold til USA og Kina.

Lønnsomheten i privat næringsliv blir for dårlig. Tyskland og flere andre EU-land hadde et energifortrinn med billig russisk gass. Med krigen i Ukraina er og blir det historie. Nesten daglig kommer det nyhetsmeldinger til Norge om planlagte nedleggelser av store industribedrifter i Tyskland. Tysk fagbevegelse mobiliserer. Det tyske økonomiske lokomotivet er i både økonomisk og politisk trøbbel. Mest trolig blir det nyvalg til den tyske Forbundsdagen (Stortinget) i februar. Dagens regjering har brutt sammen. Det høyreekstreme partiet AfD (Alternative für Deutschland) er i frammarsj.

Nå behandler EU to store rapporter om henholdsvis EUs konkurransekraft og det indre marked. To tidligere italienske statsministre (Mario Draghi og Enrico Letta) har ledet arbeidet. Derfor heter de Draghi- og Letta-rapportene. Hovedbudskapet er at EU-landene må investere i stor skala for å kunne realisere EUs omstillingsmål og opprettholde konkurransekraft i framtida.

Tilrettelegging for økte investeringer i privat næringsliv samt investering i nødvendig offentlige prosjekter krever svært mye penger fra skattebetalerne. Penger som verken unionen sjøl eller medlemslandene har.

Professor og EU-tilhenger Erik Oddvar Eriksen beskreiv det slik i boka Det Norske paradoks – om Norges forhold til Den europeiske union: «Det er et eksperiment uten forbilde som vi er vitne til i Europa». Med dette påpekte han at EU har en grov systemfeil når de store toneangivende EU-land har innført felles valuta – euro – uten at EU har et felles finansdepartement, som har beskatningsrett overfor sine innbyggere og bedrifter. Derved får de ikke en nødvendig felles økonomi for å løse felles oppgaver. Stadig mer penger må derfor lånes. Det er ikke forsvarlig over tid.

Draghi- og Letta-rapportene er en rungende påminnelse om EUs behov for handling. Letta foreskriver økt bruk av forordninger og mindre nasjonalt handlingsrom. EU-landene skal overføre mer av sin nasjonale støtte til EU-prosjekter.

Alt dette er kjente toner fra makteliten i Brussel som arbeider for å styrke det overnasjonale EU på bekostning av nasjonalstatenes myndighet. Dette er også i samsvar med Europabevegelsens vedtekter. De er medlem i European Movement International (EMI) som arbeider for etablering av et forent føderalt Europa. Det som på godt norsk kalles Europas forente stater.

Problemet for EU-makteliten er bare at innbyggerne i valg protesterer på å gå den veien. EU står i et skårfeste. En greier ikke samles om veien videre. Derved blir det for lite handling.

I Norge er det annerledes. Vi har ennå et klart sterkere fellesskap blant folk, kombinert med at stortingsflertallet har stor økonomisk handlefrihet. På fellesskapets vegne kan Stortinget bevilge til byggende tiltak i Norge for å sikre større nasjonal kontroll. Tiltak som er nødvendige for å møte krav til omstillinger nasjonalt og ikke minst internasjonalt.

Men det må skje med en felles virkelighetsforståelse. Det må skje etter en plan som skaper begeistring i vår fellesskapsflokk. Vi må prioritere tydelig og legge stein på stein. Det er i god senterpartitradisjon.

Norge og EU har et nært gjensidig avhengighetsforhold. Vi er naboer og har sterke felles kulturelle og demokratiske tradisjoner. Sammen med et Storbritannia utenfor EØS er EU-landene vårt viktigste marked for varer og tjenester. Vi hadde en velfungerende handelsavtale med EU fram til 1994. Nå har vi EØS-avtalen. Vi er gjensidig avhengig av regelstyrte handelsforbindelser.

Norge er nå EU-landenes største energileverandør. Den norske regjering må ikke se ned i møte med EU-kommisjonærer. Regjeringas representanter må opptre myndig og ivareta Norges objektive interesser, når vi eksempelvis må reforhandle regelverket for bruken av likestrømskablene til utlandet. Vi må gjeninnføre stabile, forutsigbare og konkurransedyktige strømpriser i hele Norge.