Naivt å tro at EU skal erstatte NATO

(sjekkes mot framføring)

Kjære landsmøte.

I Charles Dickens berømte historiske roman A Tale of two cities heter det i åpningslinjene:

“It was the best of times, it was the worst of times. Det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var både troens og vantroens tidsalder, det var håpets vår og fortvilelsens vinter»  

Jeg har tenkt en del på disse linjene det siste halve året og synes de gir en særlig gjenklang i den tida vi opplever akkurat nå. Det internasjonale bildet preges av store motsetninger og stor usikkerhet. De fleste av oss har det godt i Norge. Samtidig er det foruroligende endringer i verden omkring oss som skaper utrygghet og uro for fremtiden.

Vi ser en amerikansk president som sprer usikkerhet hos sine historiske allierte og venner, med tollbarrierer, territorielle krav, en retorikk og en uforutsigbarhet som ikke er et presidentembete verdig.

På kontinentet fortsetter krigen i Ukraina. En million mennesker er nå drept eller såret, og syv millioner har flyktet hjemlandet sitt siden krigen startet. Rundt 90 000 av dem har kommet til oss her i Norge.

I Senterpartiet er tanken om en fri og uavhengig nasjonalstat helt i kjernen av hva vi kjemper for. Den selvstendige nasjonalstaten som sikrer et sterkt folkestyre, der landet har kontroll over sine naturressurser og sin fremtid. Derfor reagerer vi så sterkt når Russland bruke sin militærmakt og sin stormaktsstilling for å berøve Ukraina denne retten. Det strider så sentralt imot våre verdier som samfunn. Vi i Senterpartiet skal fortsette å støtte Ukrainas motstandskamp og vi skal bidra økonomisk både militært og humanitært.

Uansett hvor urolige vi er over dagens situasjon må Norge holde fast ved vår tilhørighet i NATO-alliansen. Fortsatt er det politiske partier i Norge som sår tvil om alliansen, eller som leter etter alternativer. Det er naivt. Nesten like naivt er det å tro at EU kan erstatte NATO som forsvarsallianse. Det er bare i NATO at vi i dag finner forutsetninger for en felles motstandsevne. Derfor må vi arbeide for å styrke alliansen, ikke splitte den.

Og vi må fortsette å ruste opp vårt eget forsvar. Ikke bare for å trygge vår egen sikkerhet, men også for å vise våre allierte at vi tar ansvar for den kollektive sikkerheten. Den langtidsplanen for Forsvaret som Stortinget vedtok i fjor sommer må forseres. Flere av de økonomiske satsingene i langtidsplanen må tas tidligere i perioden enn forutsatt.

Forsvarssjefen har varslet at øving og treningsnivået i år blir lavere enn i fjor, og at forsyningsberedskapen må prioriteres.

I den situasjonen som vi i dag ser, mener Senterpartiet at Forsvaret må få ressurser til å kunne prioritere begge deler. Vi forventer derfor at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett foreslår økte bevilgninger til forsvaret. Vi har faktisk ikke råd til å la være; vår egen sikkerhet og forsvar må komme først i årene fremover.

Kjære landsmøte.

I disse urolige tidene er det blitt et nytt fokus på beredskap. Senterpartiet fikk rett. Dessverre. Vi har over mange år ment at beredskapen i Norge må rustes opp. Vi har snakket på inn- og utpust om både en bedre militær og sivil beredskap.

Vi mente at Høyre-regjeringen sin forsvarsplan var for lite, for sent. Vi mente at Norge måtte gjennomgå vår totale beredskap, men slet lenge for å få de andre partiene med på en Totalberedskapskommisjon. Vi tok opp behovet for et sterkere nasjonalt eierskap til naturressurser og til viktig infrastruktur.

Derfor gikk vi til valg for fire år siden på en betydelig styrking av samfunnsberedskapen. Resultatet har blitt et historisk løft for den nasjonale forsvarsevnen gjennom langtidsplanen for Forsvaret, og et løft for totalberedskap som vil styrke motstandskraften i hele vårt sivilsamfunn.

Vi har styrket matberedskapen i Norge. Det handler om å ta vare på det vi har av dyrkbar mark, å utnytte det ressursgrunnlaget vi har, det er å gi bøndene, matprodusentene, bedre muligheter til å drive lønnsomt slik at vi styrker den løpende matproduksjonen. Og det handler ikke minst om å bygge opp kornlagre igjen.

Senterpartiet har sikret en bred enighet om 50 pst. selvforsyningsgrad innen 2030. Vi fikk vedtatt en ny jordvernstrategi for å bidra til at mindre matjord blir bygd ned. Ved hver korsvei har vi funnet rom til å prioritere norsk matproduksjon og tetting av bøndenes inntektsgap, også i år der vi har måttet holde igjen på offentlig pengebruk.

Flere av disse prioriteringene ble lenge ble latterliggjort av Høyre og Frp. De mener verdenshandelen og oppdrettsmærene skal sikre oss mat. I 2021 sa Erna Solberg at Norge ikke trengte beredskapslagring av korn. Nå innser også Høyre behovet for bedre matberedskap. Men etter å ha hørt Frp på radioen i går om matpolitikken må det sies at Frp ikke synes økt selvforsyning har noen verdi, heller ikke i beredskapssammenheng.

Men, vi må stadig passe på. Nylig utfordret AP igjen jordvernet ved å tillate nedbygging av 130 dekar god kornjord i Trøndelag. Det er hverken god matpolitikk eller god beredskapspolitikk.

Kjære landsmøte.

Jeg tror at nasjonal kontroll bare kommer til å bli viktigere i årene fremover. Både i Norge, og i de fleste land rundt oss. I 2022 bråvåknet EU fra sitt markedsliberale prosjekt. Der fant de en verden der tilgangen på naturressurser, energi og globale verdikjeder faktisk ikke var gitt. Europa forsøker nå tilpasse seg denne nye virkeligheten, med målsetting om økt energiuavhengighet og tryggere verdikjeder for sin industri. Vi får håpe de lykkes.

Senterpartiet må fortsatt kjempe for en styrket nasjonal kontroll. Norge er et land mer rikt på naturressurser enn mange land rundt oss. Det vil vi også være i fremtiden. Vi har mange eksempler på at vi har forvaltet disse naturressursene til beste for landet vårt. Det er bra. Men, det blir ikke lettere i årene framover. Det blir vanskeligere.

Derfor skal SP arbeide for at utnyttelsen av våre naturressurser skal komme fellesskapet til gode, ikke bare noen få. Ressursene må forvaltes til fordel for landet vårt,  lokalsamfunnene våre og de må forvaltes med en langsiktig tidshorisont.

Dette har vi ment i mange år. Vi bidro til at vannkrafta er på norske hender, vi bidro til at oljerikdommen ble brukt til å utvikle en norsk olje- og leverandørindustri. Vi har forsvart konsesjonslovgivning innen jordbruk og skogbruk som sikrer disse ressursene på norske hender og vi har vært villig til å bruke statlige oppkjøp for å forhindre at viktig industri og eiendom kommer på utenlandske hender. Både oppkjøpet av Borregårdskogene og Meråker Brug er eksempler på det.

Vi har også sikret at lokalsamfunn skal ha det avgjørende ordet i spørsmål om vindkraftsaker. I inntektssystemet for kommunene har vi sørget for verne om de kraftkommunene som har tatt belastningen med de store vannkraftutbyggingene våre.

Den type grep har ikke alltid vært ukontroversielle. Det har alltid vært mye debatt om regelverk eller oppkjøp som sikrer nasjonale interesser, men i ettertid er det lett å se at det å sikre styring over og eierskap til naturresurser er fornuftig og riktig.

Framover er det særlig i forvaltningen av energiressursene våre at trengs det en sterkere nasjonal styring.  En stadig tettere tilknytning til EUs energiunion og høye kraftpriser på tross av fulle vannmagasin, har skapt misnøye mot energipolitikken. Det er forståelig.

For det holder ikke bare å si at vi sjøl bestemmer om et vassdrag skal bygges ut eller at en konsesjon skal gis. Rimelig fornybar energi har i et århundre vært et konkurransefortrinn for norsk næringsliv, og et gode for norske hjem. Men det siste tiåret har dette fortrinnet i energipolitikken gradvis blitt bygget ned, og Arbeiderpartiet sammen med Høyre ser ikke ut til å villig til å endre kursen i energipolitikken.

Vi må være krystallklare i energipolitikken. For der Europa avindustrialiseres i høyt tempo og strategisk viktige industrier og verdikjeder flyttes til land som Kina, har vi hatt en annen utvikling. Norge har i dag om lag 40 prosent av europeisk aluminiumsproduksjon. 30 prosent av europeisk import av silisium kommer fra Norge.

Verken Norge eller EU er tjent med at disse industriene taper konkurransekraft i det globale markedet og flytter ut. For industri er mer enn arbeidsplasser og eksportinntekter. Det er også beredskap, sikkerhet og innflytelse. Men skal Norge unngå samme utvikling som i Europa, så må strøm fortsatt kunne være en konkurransefordel for industrien i landet vårt. Da må strømpolitikken endres. Utviklingen med stadig tettere tilknytning til det europeiske energimarkedet må ikke bare stanses, den må snus.

Vi trenger en ny energipolitisk kurs der det er vilje til å endre systemene, vilje til å redusere eksportkapasitet gjennom utenlandskablene, Statnett og Statkraft må få et tydeligere samfunnsoppdrag og vi kan ikke slutte oss til EUs felles kraftmarked.  

Kjære landsmøte.

Hele klimapolitikken er igjen i støpeskjeen, og vi vil de neste månedene få en debatt om Norges nye klimamål for 2035. Og det er bra, for klimapolitikken trenger en makeover.

Senterpartiet er tydelig på et nytt klimamål må være forståelig og realistisk. Virkemidlene som utformes må være effektive, jordnære og praktiske. Klimaomstillingen må bli forstått og anerkjent.  Det blir faktisk ingen omstilling dersom vanlige folk vender seg mot hele omstillingen.

Et nytt klimamål for Norge må være basert på norske forutsetninger. I 1990 hadde vi allerede kommet mye lenger enn mange europeiske land. Vår energiforsyning har ikke vært bygget på kull og gass, men på ren og ofte magasinerbar vannkraft. I dag har Norge et fornybart kraftsystem, med en fornybarandel i energimiksen de fleste andre land bare kan drømme om.

Og ikke bare det, vi eksporterer klimakutt til andre land. Gjennom gassrørledningen til Polen bidrar vi med kutt på nesten 70 millioner tonn Co2 i året, nesten dobbelt så mye som våre egne samlede utslipp.

Mange andre land kan gjøre som Polen, nå sine klimamål med å omstille energiforsyningen fra fossilt til fornybar energi, litt enkelt sagt: legge ned kullkraftverk og skifte til gass eller fornybart. Men det hadde vi altså gjort allerede før 1990. Det gjør at våre utslippskutt er mer teknologisk krevende og dyrere å gjennomføre.

I deler av miljøbevegelsen kan man få inntrykk av at klimapolitikk først virker når det smerter folk. Slik skal det ikke være. Derfor kommer SP ikke til å begrense den helt legitime bruken av kvoter som er en del av de internasjonale klimaavtalene vi har inngått. For klimakrisen er global, og til syvende og sist er det de globale utslippsreduksjonene som teller.

Senterpartiet ønsker å fastsette ett godt, ambisiøst og realistisk klimamål som meldes inn til Parisavtalen.  Men vi må skrelle av alle disse ekstraforutsetningene som kommer til i klimadebatten. Å lovfeste flere og delvis motstridene klimamål hjelper ikke klimaet, verken globalt eller her hjemme. Det skaper bare forvirring og gjør klimapolitikken uforståelig for folk.

Nå diskuteres det å lovfeste nasjonale omstillingsmål, med måltall for 2035 helt opp i 70 pst. I rene nasjonale utslippskutt sammenlignet med 1990. Et slikt mål vil innebære store kostnader for folk og næringsliv i form av klimaavgifter og høyere strømpriser. Vi risikerer at resultatet av dette ikke blir omstilling, men nedleggelser og lavere aktivitet.

Dette bør ikke Senterpartiet godta. Vi må ha et klimamål som gir omstilling uten å straffe folk og næringsliv. I diskusjonen om et eget nasjonalt omstillingsmål i tillegg til vårt Parismål så er det min oppriktige mening at det bør vi droppe!

Kjære landsmøte.

Den urolige verden gjør at Ja til EU-sida igjen ser sitt snitt til å løfte EU-debatten. Angrepene mot oss på nei-siden har hardnet, og kjente skremsler hentes frem igjen.

Det går et ekko gjennom norsk EU-debatt. Argumentene som ja-siden bruker, er ikke nye. Truslene om at et Nei ville lede til utbredt industridød og massiv arbeidsledighet hørte vi ofte i EU-kampen i 94. Påstandene om at Nei-sida led av mangel på kunnskap likeså.

Når Guri Melby sier at dersom folk bare hadde hatt mer kunnskap om EU så ville de støttet norsk medlemskap, da hører jeg ekkoet fra Torbjørn Jagland. Når Jens Stoltenberg snakker om risikoen for 600 000 arbeidsplasser i eksportnæringene, hører jeg ekkoet fra NHOs Karl Glad som mente det ville bli en varig nedtur for norsk industri etter 1994.

Han ble som kjent sittende igjen med skjegget i postkassa, for det gikk svært godt med norsk næringsliv etter nei-et i 1994. Vi har de siste 30 årene klart oss godt uten et EU-medlemskap.

Økonomisk har EU store utfordringer. Det er lav vekst, dårlig produktivitetsutvikling, og strategisk viktig industri flytter ut. Skal EU bety noe på verdensscenen, må utviklingen snu, det er EUs egen konklusjon i den såkalte Draghi-rapporten.

La oss dvele litt ved denne rapporten. Den gir noen sterke analyser av hvorfor EU ikke lykkes. Et av dem er et overregulert og byråkratisk EU. Et EU som er så ivrig etter å innføre reguleringer at dette både fordyrer og kompliserer næringsvirksomhet. Vi merker det også fra norsk side gjennom EØS.

Samtidig som overreguleringen innad i EU blir anerkjent som et problem, ivrer norsk ja-side mer iherdig enn noen gang for at de samme reguleringene må gjennomføres i Norge, i rekordfart. De virker helt avkoblet den debatten som nå foregår i EU. Alle direktiver og forordninger må inn i EØS-avtalen, med minimale tilpasninger, uavhengig om reglene faktisk er tilpasset norske forhold eller løser reelle problemer. Jeg tror mange reagerer på denne serviliteten og mener at selv om et flertall har vedtatt EØS-avtalen så må reservasjonsretten kunne brukes på forordninger og direktiv som helt åpenbart er i utakt med norsk virkelighet.

Det sies at for hver krise EU opplever så tar unionen et skritt i overnasjonal retning. Draghi-rapporten er ikke noe unntak. Det fins kun et svar på alle utfordringer: Mer EU, mer maktkonsentrasjon, mer fellesgjeld, mer Brussel, mer føderasjon og overnasjonalitet. Det er alltid svaret, uansett spørsmål.

Ideen om en europeisk føderasjon er i særklasse dårlig. At EU skulle ha makt overalt, og utstyre seg med egen valuta, flagg og nasjonalsang, var en besynderlig idé i seg selv. En videreutvikling av en slik idé til en slags europeisk superstat, er en dårlig ide og kommer til å øke spenningen og konfliktene blant land i EU.

Senterpartiet mener Europas svar burde være det motsatte. Den historiske styrken ved vårt kontinent er mangfoldighet, kulturbrytninger og åpenhet for ulikheter. Nasjonalstater med særegne forhold burde sees på som et fortrinn, ikke som en byrde.  Mer desentralisering av makt, større innflytelse for folkestyret i det enkelte land og et godt og åpent internasjonalt samarbeid basert på nasjonalstatene. Det vil være et styrket Europa.

EU er heller ikke noe alternativ for Norge i sikkerhetspolitikken. Unionen er ingen forsvarsallianse, og bør heller ikke bli det. Bare i Nato-alliansen finner vi de systemene og strukturene som gjør det mulig for allierte land å effektivt operere sammen.

Vi ser en sterkere kraft i samarbeidet mellom europeiske allierte, nå sist som reaksjon på Ukrainas nye situasjon i møte med den nye Trump-administrasjonen. Men det er nasjonenes Europa som er drivkraften, det er Storbritannia og Frankrike som har tatt ledelsen i dette spørsmålet. Det er betryggende at viktige NATO-land som Canada og Tyrkia også er med i dialogen sammen med Norge og Norden. Det gir tyngde. Vi bør ikke glemme at nesten 80% av NATOs budsjett tross alt kommer fra land utenfor EU.

Når vi ser fremover på vårt forhold til Europa og EU, er det ingen grunn til å bli servile. Norge er en stor bidragsyter til Europas økonomi, selvforsyningsgrad og trygghet. Vi er EU største leverandør av gass, vi står for en stor andel av Europas våpenproduksjon og vi bruker mer per hode til forsvarsformål enn mange EU-land. I forhandlinger skal vi være troverdige og tydelige, men vi bør ikke godta at EU ensidig gjør koblinger på tvers av områder. Vi må være tydelige på våre egne helt legitime nasjonale interesser.

Høyres landsmøte forrige helg åpnet døra for medlemskap i EU. Dermed blir valget til høsten et valg mellom de som vil sette i gang en prosess for at Norge skal bli EU-medlem og de av oss som ikke vil inn i EU.

Jeg mener en ny EU-medlemskapsdebatt er uklokt. Vi vet at en slik kamp er dypt splittende i en tid der vi bør samles om de store veivalgene fremover. Men om det kommer en ny medlemskapsdebatt skal Senterpartiet være klare.

Kjære landsmøte.

Dette partiet har en flott stortingsgruppe. De tar vervet sitt på alvor og legger ned stor innsats både for sine valgdistrikter og i de komiteene partiet har plassert dem i. Vi skal gjennom mange saker i løpet av våren og vi får med oss et nytt program som landsmøtet skal vedta på søndag og som blir en veiviser for oss i det praktiske arbeidet i Stortinget.

Jeg har lyst til å berømme samholdet i stortingsgruppa. Det er en stor styrke for Senterpartiet. Når det røyner på så går vi sammen for å finne løsninger, og bruker energien vår konstruktivt, på å bygge hverandre opp.

For det kan være utfordrende å delta i politikken nasjonalt, spesielt når det stormer, og vi trenger alle et lag i ryggen. Det har vi har Senterpartiet. Det er også vår store styrke i møte med politisk uro og endringer. Men det er ingen selvfølge, og må hele tiden arbeides for.

Senterpartiet skal søke makt og gjennomslag. Vi skal måle oss sjøl etter det vi har fått til. Samtidig så vet vi at desentralisering og folkestyre aldri kan tas for gitt. De kreftene som vil sentralisere må alltid utfordres. De kreftene som vil flytte makt ut av folkevalgte organ må alltid utfordres. De kreftene som vil redusere nasjonal kontroll over naturressursene må alltid utfordres.

Det kommer til å bli mye diskusjon om regjeringssamarbeid før valget. SP fikk gjennom mye i regjering med AP, mye som gjorde hverdagens lettere for folk i hele landet. Vi ga store skattelettelser til de med lav lønn, vi holdt avgiftene nede, vi gjorde fly og ferje billigere. Vi reduserte kostnadene til studier, barnehage og SFO. Men, la oss være ærlige, vi kom ikke langt nok når det gjelder systemendringer. For AP er urimelig systemtro også til systemer som ikke lenger fungerer etter sitt formål.

AP har en underlig tendens til å beskytte systemet for systemets egen skyld, der er de skuffende lik Høyre. Har de innført en reform er viljen til å endre eller fornye noe ved denne svært begrenset. Foretaksmodellen i helsesektoren er kanskje det beste eksemplet på dette.

Senterpartiet kommer ikke til å vike i vårt syn på EUs energimarked. Senterpartiet vil ikke sitte i en regjering som vil gi mer suverenitet til EU i energipolitikken eller knytte oss tettere på et dysfunksjonelt europeisk energimarked.

Senterpartiets krav til en regjering i neste stortingsperiode handle om systemendring. Det må være vilje til å foreslå alternativer til helseforetaksmodellen. Vi må skjære gjennom systemet for å få på plass en ny energipolitikk. Vi må innrette avgiftspolitikken på en slik måte at det skjermer folk flest. Vi må ha en jordnær og praktisk klimapolitikk uten fordyrende prestisjeprosjekter. Vi må se en reell vilje til desentralisering. Uten endringer som også fornyer og endrer ukloke systemer, så har ikke SP noe i regjering å gjøre. 

Kjære landsmøte.

I år er det 42 år siden jeg var på mitt første SP-landsmøte. Når jeg nå er på tampen av arbeidet som parlamentarisk leder, så vil dere snart se nye krefter i denne posisjonen. Det er slik det skal være, det er mange flinke folk å ta av.

Jeg vil bare si dere: det har vært en glede! Det har vært et felleskap og det har vært en brennende iver etter å få noe gjort! Vi er ofte motkraften og den kraften kan være sterk når det trengs. Sterkest er vi når vi står sammen og hamrer tilbake på det vi ønsker å endre. Det er det det handler om for dere som nå skal ut i valgkampen som kandidater før valget. Å finne en kraft sammen, holde sammen, ha sjøltillit og guts til å slå tilbake! Kast dere ut i det og kjempe for de verdiene senterbevegelsen står for. Det er mange som stoler på dere! Hev hodet og ta fighten!